HVA BETYR @beeple 'HUNDER? 👀👇 @beeple sine fengslende robothunder @ArtBasel er et vendepunkt i den lange buen av samtidskunst, et øyeblikk hvor mediets logikk innhenter kulturens hastighet, som en av @elonmusk selvkjørende biler som har gått amok. 🔥 Duchamps fontene spurte en gang om et objekt blir kunst kun gjennom intensjon. Warhols Campbell Soup-bokser insisterte på at masseproduksjon og kommersielle bilder kunne bære kunstnerisk betydning. Cattelans 6 mm dollar lange banan teipet til en ærverdig vegg viste @Sothebys at kunstmarkedet selv kunne bli materialet for kunstverket. @Beeple utvider nå denne linjen inn i en verden formet av kode, nettverk, roboter og kontinuerlige strømmer av kulturell «produksjon». Hans tidligere salg av Everydays for 69 millioner dollar var et dramatisk varselskudd i de berømte hallene til mektige @ChristiesInc, et tegn på at digital kunst var klar til å bli en del av kanonen, men at den fortsatt levde innenfor det velkjente, trygge kunstindustrisystemet. Selv da kunne salget avfeies som et briljant kunstverk i et boblende «NFT»-marked. 📈🔥 Disse robothundene med milliardæransikter er annerledes. De representerer ikke bare ideer. De går. De sitter. De fotograferer. De bæsjer NFT-er. De parodierer selve handlingen med å skape kulturell verdi. De smelter sammen skulptur, performance, teknologi og finans til noe vi ikke kan rive blikket ut av eller slappe kjeven av mens vi beundrer @beeple sin lille hundegjeng av vår tidsånd. 🔥👀 Før dette øyeblikket søkte digital kunst legitimitet. Fra nå av står kunstmarkedet overfor en ny virkelighet. De mest innflytelsesrike kunstverkene er kanskje ikke lenger statiske lerreter, men digitale kulturelle organismer som vokser, reagerer og utvikler seg. @Beeple hunder kunngjør den uunngåelige ankomsten av den digitale kunstæraen i alle dens disruptive former. "Bæsj" det ut, sier jeg! !️🦾🏆🔥🚀🫡

Hva høstauksjonene nettopp fortalte oss — og hvorfor det er viktig for digital kunst på Miami Basel 👀 Sommerklagingen over kunstmarkedets stagnasjon var virkelig feilplassert, og den nylige auksjonssesongen var sterk. 🏆📈🎉 Men det gjorde også noe økonomisk og kulturelt viktig. Det minnet oss på hva som gir kunsten sin verdi. Og denne påminnelsen kommer akkurat i det øyeblikket Miami @artbasel forbereder seg på å gi digital kunst sin mest seriøse institusjonelle scene hittil. Gratulerer til mine tidligere kolleger @Sothebys hvis salg av Lauder-samlingen ga inn 527,5 millioner dollar fordelt på 24 tomter — 100 % solgt. Hovedverket, Gustav Klimts Portrett av Elisabeth Lederer, oppnådde 236,4 millioner dollar og var den nest høyeste auksjonsprisen noensinne for et maleri. Noen netter senere ble Frida Kahlos drømmeaktige El sueño (La cama) solgt for 54,7 millioner dollar, en rekord for enhver kvinnelig artist på auksjon. Dette er ikke bare markedsarrangementer. De er levende illustrasjoner av de seks betingelsene som gjør oppfatning til kapital: For det første var Klimt rett og slett overveldende for sansene — gullet, vekten, tilstedeværelsen. Kunst må arrestere oss før det kan bety noe annet. For det andre, historien. Lederers portrett bærer lag på lag av fortelling: wienermodernisme, Lederer-familien, krigstidens overlevelse, den lange buen av erstatning og Leonard Lauders samlende visjon. Kahlos verk er derimot en selvbiografisk myte gjort håndgripelig. Historie er ikke pynt; Det er minnearkitektur. Det gjør et verk uforglemmelig. For det tredje, identitet og fellesskap. Å kjøpe en Klimt eller en Kahlo er å delta i en linje av smak, kjennerskap og kulturell tilhørighet. Budgivningen denne sesongen var ikke tilfeldig: den kom fra lokalsamfunn som ser på disse verkene som refleksjoner av seg selv. For det fjerde, knapphet. Det finnes bare et fåtall helfigurportretter av Klimt i private eie. Kahlo malte selvportretter sjelden og med en emosjonell intensitet uten sidestykke i 1900-tallets kunst. Knapphet handler ikke om antall; Det handler om uerstattelighet. For det femte, eierskap. Lauder-opprinnelsen betydde noe. Alle i rommet visste nøyaktig hva som skiftet hender. Kunst blir kapital først når eierskapet er klart, lesbart og respektert. For det sjette, å være kjent. Disse verkene ble ikke bare solgt — de ble bevitnet. Diskutert. Telegrafert over hele verden. Berømmelse forsterker verdi. Hvorfor er dette viktig nå? For Miami Basel er i ferd med å gi digital kunst muligheten til å stå under de samme lysene, bli vurdert etter de samme kriteriene og målt etter de samme seks betingelsene som drev denne auksjonssesongen. 🔥 Digital kunst ber ikke lenger markedet om å finne opp en ny verdilogikk. Det inviterer markedet til å anvende den eksisterende. Det finnes digitale verk i dag som er fengslende på måter et lerret aldri kunne vært. Digitale kunstnere som bygger narrative verdener like lagdelte som enhver malers. Samfunn som er like engasjerte som kjennerne som jaget Klimt og Kahlo. Knapphet konstruert med intensjon snarere enn gimmick. Eierskap gjort lesbart av blokkjeden. Synlighet som nå skalerer globalt med lysets hastighet. I årevis var spørsmålet: Kan digital kunst noen gang høre hjemme i samme samtale? Høstens auksjonssesong og vinterens Miami Basel svarer tydelig: Ja — når digitale kunstnere opererer innenfor de samme seks betingelsene som gir all kunst sin verdi, blir mediet sekundært. Verdisystemet er universelt. 💪 Klimt og Kahlo viste oss nok en gang hvordan kunst blir kulturell kapital. Miami Basel er i ferd med å vise at digital kunst er klar til å slutte seg til den tradisjonen, ikke forstyrre den. Hvis auksjonshusene ga oss lærebok-leksjonen, vil Basel være øyeblikket hvor det nye kapittelet begynner. 🔥🏆

HVA ER KUNST I EN TEKNOCEN VERDEN? 👀 I går på sitt ukentlige show spurte @RogerDickerman meg hva jeg mente definerte kunst. Jeg har (på en måte😂) sovet på min ekstemporiserte respons og ønsker å tilby en veldig litt justert versjon. Kunst er i sin kjerne å skape noe fengslende for sansene ved en bevisst intensjonshandling. 🔥 Nøkkelordet er "intensjon". Det markerer forskjellen mellom en ulykke og en gest; mellom natur og kunst; eller mellom en maskins produksjon og en menneskelig beslutning. En solnedgang er vakker, men det er ikke kunst. Duchamps urinal eller Cattelans banan teipet til en vegg blir kunst først når hver kunstner kaller det det. Etter hvert som vi skifter fra vår antropocene verden til en teknocen, blir dette skillet porøst. Når den menneskelige kunstneren samarbeider med en maskin, hvem har intensjonen? Foreløpig utøver personen som skriver ledeteksten, velger fra utgangene eller kuraterer resultatet, fortsatt dømmekraft og retning. Den kunstige intelligensen utfører arbeidet, men gnisten av intensjon forblir menneskelig. 💪 Hvis det vokser bevis på fremvoksende intensjon fra AIs side, kan vi revurdere dette punktet. Det faktum at kunsten også må arrestere sansene er en påminnelse om at den må stoppe oss, selv et øyeblikk, i vår vante persepsjonsstrøm. Det kan være vakkert, urovekkende eller forvirrende, men det må tvinge vår oppmerksomhet. Noen ganger skjer arrestasjonen gjennom øyet eller øret (nese eller berøring også?); noen ganger gjennom fantasien selv. Det denne definisjonen ikke krever er skjønnhet eller til og med originalitet. Det krever bevissthet, valg og bevisst innramming av erfaring. Etter hvert som teknologien visker ut grensene mellom kunstner og verktøy, blir «intensjon» den siste faste grunnen. Enten det er malt for hånd, generert av kode eller komponert av en algoritme, begynner kunst ikke med penselen eller modellen, men med den bevisste beslutningen om å få oss til å stoppe opp og se.!! ️ Takk til Roger for at han fikk meg til å reflektere over dette.